Samfunn og verdier

«Vi må forholde oss til det politiske landskapet slik det faktisk er. Vi kunne sagt at vi står ved det gamle, gått ned med flagget til topps og latt saken være, sier Dagrun Eriksen til Vårt Land.»

Jeg vet ikke helt hva Dagrun Eriksen forstår av politisk tenkning. Jeg vet ikke om ledelsen i Krf forstår noe at politisk arbeid i det hele tatt, men en ting vet jeg, og det er at ingen partiledelse med et snev av politisk integritet går bort fra sine kjerneverdier bare fordi de opplever motstand.

Krfs politiske standpunkt i samlivsspørsmål og abort er basert på hva partiet mener er sannheten om mennesket, en sannhet basert på forståelse av at Gud har et skaperverk han har hatt en mening med. Dersom Krf skal begynne å endre politiske standpunkt etter hva som til enhver tid er det politiske landskapet, da er det grunn til å stille spørsmål med fundamentet for dagens ledelse. Er det slik at politisk opportunisme er blitt stuerent bare fordi det er slitsomt å stå for gamle standpunkt? Hva vil de stå for i morgen eller i neste uke? Med dagens ledelse er det totalt umulig å forutsi.

Kan noen se for seg at partiet Rødt forlater Marx bare fordi de aldri får regjeringsmakt og innflytelse? Selvfølgelig ikke, og årsaken er at i det partiet vet de hva troverdighet handler om, de vet at det handler om å bygge et parti som vet hva de står for, som tror på noe, og som ikke oppgir sine idealer på grunn av sårende ord fra gamle venner.

Det er enda ikke for sent for Krf å snu, men det er noen sentrale Krfere som har vist at de ikke er til å stole på, personer som har gitt begrepet å snu kappen etter vinden et nytt innhold. Det hele er et patetisk skue.

I diskusjonen om islams møte med vestlig kultur, er det sjelden vi går til kjernen av troen og troens konsekvenser. Er det mulig å forene kristendom og islam i den vestlige verden? Kan deres forståelse av moral og personlig ansvar fungere sammen?

I kristendommens historie har menneskets frie vilje og dets evne til å ta standpunkt i kampen mellom det gode og det vonde stått sentralt. Sammen med Jesu forsoningsdød var dette revolusjonerende for menneskets posisjon overfor hverandre og overfor Gud. I den kristne tro er det en dualisme mellom rett og galt, synd og tilgivelse, sikker frelse og fortapelse vi ikke finner andre steder. Betydningen dette har hatt for vestlig kultur kan knapt overvurderes, der menneskeverdet fikk et helt nytt innhold med den lidende Kristus.

I islam har mennesket en annen rolle. Her leves livet under Allah, den allmektige, den som styrer alt som skjer. Knut S. Vikør gjør i boka Ei verd bygd på Islam, rede for hvordan denne oppfatningen vokste frem. Ali ibn Ismail al-Ash?ari (873 ? 935 e.Kr), en av de største teologene i islams historie, utviklet læren som dominerer muslimers forståelse av deres plass i verden. I følge Ash?ari er Allah rettferdig, men etter hans egne prinsipper. Mennesket er ikke i stand til å vurdere hva grunnlaget for Allahs rettferdighet skal være. Mennesket kan derfor ikke skille mellom de av Allahs handlinger som de oppfatter som gode og de som de oppfatter som vonde. Kampen mellom det gode og det vonde eksisterer ikke, i kampen for Allah relativiseres alle handlinger, og frelsen avgjør Allah alene.

I spørsmålet om menneskets frie vilje, er det hele mer komplekst, her utviklet Ash?ari en teologi som forente menneskets frie vilje med predestinasjonslæren. For Allah står bak alle gjerninger mennesker gjør, gode som onde, det er altså ikke et skille mellom de handlinger som kommer fra Allah og de som kommer fra mennesket.

I Canada har menn drept fire kvinner i deres egne familier. Mordene er kjent som Shafia-saken, og har gjort et sterkt inntrykk. Spørsmålet om hvordan det er mulig å drepe sin familie uten å være syk eller uhyggelig ondskapsfull, har på nytt aktualisert vold i muslimske familierelasjoner.

Den tyrkiske journalisten Ayse Onals bok Æresdrap og TV-dokumentaren Tsjetsjenias stjålne bruder, gir et grunnlag for å forstå tilfeller som Shafia-saken, de gir oss et innblikk i muslimsk tankesett vi sjelden får ta del i, og kanskje viktigst av alt; de viser hvordan hverdagslig islam preges av forestillinger fjernt fra kristen tro. Vi får dermed et godt bilde på hvordan islams fatalisme med påfølgende moralsk relativisme preger dagliglivet i muslimske kulturer.

Tsjetsjenias stjålne bruder tok opp et fenomen som for de fleste av oss oppleves absurd, men som er blitt mer vanlig i Tsjetsjenia, nemlig det at menn i økende grad kidnapper den kvinnen de vil gifte seg med.

Journalisten klarer å få den lokale imamen i tale om problemet, og han er klar på at bruderov er galt i forhold til sharia. Men, og her er utfordringen som vestlige humanister så sjeldent forstår; et forbud i sharia trenger ikke bety så mye, den islamske fatalismen betyr mer.

Da den kvinnelige journalisten spør om hva som skjer dersom jenta ikke vil, svarer imamen at klanen til jenta gir henne bort allikevel.

«Men det er jo livet hennes», svarer journalisten, hvorpå imamen ser på henne og sier: «Selvsagt, men det er forutbestemt av den allmektige». Om bruden noen gang fikk se sine foreldre og resten av slekten igjen, var tvilsomt.

Litt senere i programmet får journalisten møte bruden på ny, og spør hva hun mener om situasjonen. Svaret er i god muslimsk ånd; «Det var ment slik».

Før bryllupet fant sted, var bruden og brudgommens representanter samlet for å løse den tvisten som var oppstått i forbindelse med kidnappingen. Imamen, som selv hadde kidnappet en av sine koner, var opptatt av at bortføringen ikke skulle utvikle seg til en konflikt, og han kunne etter en stund fornøyd konstatere at kvinnens klan hadde akseptert situasjonen. De hadde for Allahs skyld bestemt seg for ikke å protestere, og aksepterte at en kvinne ble kidnappet og giftet bort mot sin vilje.

Men det er ikke bare i Tsjetsjenia at slike overgrep dokumenteres. Den tyrkiske journalisten Ayse Onal gir oss i boka Æresdrap et rystende innblikk i den økende volden mot kvinner i Tyrkia, kvinner som samfunnet mener opptrer i strid med islams lære om et ærbart liv. Ayse Onal gir flere perspektiver på hvordan menn fortolker drap på nære kvinnelige familiemedlemmer inn i muslimsk tro. Felles for alle er imidlertid at de ser seg fanget av religionens fatalisme og Allahs ansvar for alle handlinger.

Noen menn oppfatter seg som fortapt, de vet at drapet de har begått fører til en slik straff. Men hvorfor begikk de da drapet? Drapsmannen oppfatter seg som utvalgt til å ofres, ofres i kampen mot synden, haram. De har derfor ikke noe valg dersom samfunnet skal fungere etter islams målestokk. Selvfølgelig finner de det bittert, men det som Allah har bestemt, er det ikke noe å gjøre med. Alternativet, å ikke gjøre noe med synden, er enda verre, da vil de også gå fortapt, men samtidig vil de ødelegge for slekt og familie, motarbeide islams krav om renhet og dermed gjøre seg skyldig i stor synd.

Det er selvfølgelig også de som mener at de vil komme til paradis som en konsekvens av drapet, at drapet var riktig sett i forhold til den synden som ble begått. Bildet er altså ikke entydig, men felles for alle er at de føler seg fanget av islams forståelse av skjebnen.

Dette er bare noen av mange eksempler hvor vanskelig det er å forholde seg til moralen i islam. En religion som er så preget av skjebnetro som islam, og der Allah i tillegg ilegges så stort ansvar for alt som skjer, fører til en forståelse av moral som kommer i konflikt med vestlige tradisjoner.

Som en konsekvens av islams fatalisme, kan kvinner i den muslimske verden bli uten skikkelig rettsbeskyttelse, man tilpasser overgrepet til troen på den allmektige. Når kvinnen i tillegg har en lavere status enn mannen, er det lett å forstå at menns angrep mot kvinner kan tilpasses islamsk rettstradisjon.

Møtet mellom islamsk og kristen kultur er utfordrende på mange måter, utfordringer som ikke forsvinner med en god integrering. Islams moralske relativisme bryter med grunnleggende normer i vår kristne tradisjon, det er på tide å diskutere hvordan vi skal denne utfordringen.

Denne artikkelen stod på trykk som kronikk i Dagen 13. april 2012

Stavanger Aftenblads leder 3.mai er interessant lesning. Her kan vi lese at:

«Bare bøller dukker uventet opp og trenger seg på andres fest. Når Frps ungdom både i Stavanger og andre steder i landet uanmeldt stiller i 1.mai-toget med egne paroler, er det rampestreker og bare det?., I likhet med andre som ikke støtter parolene, kan de unge liberalistene også velge å holde seg hjemme. Eller de kan søke politiet om tillatelse og ha sitt eget tog.

I Stavanger har de unge Frp?erne anmeldt arrangørene for voldsbruk. Vi håper og tror at anklagen ikke stemmer. Vold er selvsagt et uakseptabelt svar, uansett hvor provoserende noen måtte oppføre seg.»

Enkelte hendelser avklarer hva som oppfattes som «gjeldende rett», og overfallet på Fpu-ere i årets 1.mai tog gjør det skremmende klart hva som er bøllete eller ei. Ungdommene fra Fpu gikk bakerst i 1.mai toget og plaget ingen. Det er riktig at de ikke var en del av det planlagte toget, men å hevde at de «trenger seg på andres fest» er ikke en passende beskrivelse av situasjonen. De gikk stille og rolig med noen små plakater som de holdt i hendene, samt et Israelsk flagg. Og for de som lurer; det var ikke Fpu-erne som provoserte rød ungdom, det var det israelske flagget som provoserte. Det det israelske flagget som var hovedmålet for aktivistene, det var det de prøvde å ta. Men hvordan er det  mulig at et enkelt flagg kan skape slikt sinne? Viser årets 1.mai paroler mot Israel hva det hele  egentlig bunner i, nemlig et irrasjonelt hat mot jøder? Det  kan forklare det vi så under 1.mai feiringen. Er det slik at venstresiden har overtatt høyresidens jødehat? Dette er spørsmål vi må våge å stille. Vi vet hva dette hatet kan føre til, og når media og politikere irriterer seg over Israelske politikere som vil forsvare seg mot stater og bevegelser som åpent uttrykker ønske om å utslette dem, da er det vår plikt til å gjøre folk oppmerksom på hvilke krefter som kan bli utløst av den stadige og ensidige kritikken av Israel.

Det var flagget til Israel som ble angrepet denne 1.mai i Stavanger. Det var flagget til Israel som gjorde Fpu-erne til provoserende aktører, det var flagget som gjorde dem til bøller. Når bruken av et enkelt flagg er nok til å få redaktører til å bruke slike karakteristikker, er det enkelt å forstå hvorfor Israel kan bli møtt med de holdningene vi ser nesten daglig.



I Stavanger Aftenblad 2.mai har den britiske skribenten Kenan Malik er artikkel om valget i Frankrike og om hvordan populister og høyreekstreme er på offensiven i Europa. Og han nevner alt fra Lega Nord fra Italia til Sverigedemokratene i Sverige.

Høyreekstremisme er blitt den nye merkelappen på alt det som ikke skal diskuteres og drøftes. Det går knapt en dag uten at motstand mot islam eller det multikulturelle samfunnet blir diskreditert med brune merkelapper. Men er virkeligheten så enkel, eller er det hele et retorisk knep som brukes for å kneble meningsmotstandere?

Begrepet høyreekstremisme er historisk betinget, og har sitt opphav i en ideologi som var tuftet på raselære, jødehat og forakt for demokratiet. Samtidig hadde bevegelsen en klar forkjærlighet for islam, eller som muslimske ledere i Midtøsten forkynte under 2VK: islam og nazismen møttes i sin avvisning av demokratiet og i hatet mot jødene.

Er da dagens islamkritikere høyreekstreme, eller er det andre grupper som fortjener denne mindre hyggelige betegnelsen? For: Hvordan er det mulig å stemple dem som er kritisk til islam, forsvarere av Israel og demokratiet for høyreekstreme? Dersom vi derimot ser nærmere på mange av dagens debattanter fra venstresiden, vil se at de ofte deler noen kjennetegn, kjennetegn som hat mot staten Israel, romantisering av islam og multikulturalisme og en avvisning av det pluralistiske demokratiet.

I Stavanger Aftenblad har Morten Strøksnes og Sven Egil Omdal i lang tid fått komme med negative karakteristikker av Israel. Karakteristikkene er så ekstreme at de ikke er mulig å forstå uten å se dem i en antisemittisk kontekst. Nå har også Johan Galtung blitt en del av den samme bevegelsen. Han anbefaler oss å les Sions vises protokoller og blir fornærmet når noen stiller spørsmål med hva han vil. At Galtung også taler varmt for islam, bør ikke overraske noen.

Sjelden ser vi hatet mot Israel tydeligere enn under feiringen av 1.mai. I de fire største byene hadde togene paroler med hets av Israel.  Men er de som argumenterer mot Israel og for islam antidemokratiske? Var ikke svaret fra Ap etter 22. juli mer demokrati? Jo, det er riktig at dette er den offisielle holdningen, men hva er egentlig realiteten? Er debatten blitt mer åpen, eller er den blitt en debatt på venstresidens premisser? Det er viktig å være klar over at spørsmålet om det multikulturelle samfunnet og islams rolle i Norge er legitime spørsmål, men når anklagene om høyreekstremisme kommer med en gang disse temaene blir tatt opp til debatt, da har vi ikke lenger et pluralistisk demokrati, da har vi et skinndemokrati der velgerne blir uten reell innflytelse over noen av vår tids viktigste spørsmål. Det er en elitisme som preger det politiske Norge, en elitisme som forakter andre løsninger enn dem makthaverne selv foreskriver.

Under årets 1.mai-tog i Stavanger så vi tydelig hvordan disse kreftene fungerer. Her ble noen modige ungdommer fra Frp som gikk bakerst i toget med et israelsk flagg angrepet av sosialistiske aktivister. At nærværet av et israelsk flagg kan utløse et slikt raseri er vanskelig å forstå, men i et antisemittisk perspektiv er det helt naturlig, og det er en konsekvens av det Israel-hatet media og venstresiden står for. For en antisemitt er det israelske flagget symbolet på årsaken til alle våre internasjonale problemer. Morten Strøksnes hevdet i Stavanger Aftenblad 17.mars at uttalelsen fra Israel om at «Det jødiske folk selv skal kontrollere sin skjebne» er et uttrykk for en formidabel arroganse, og at Israel vil starte nok en ny krig i Midtøsten.  Med en slik uttalelse viser han at jøder ikke har livets rett dersom kostnaden blir for stor. At Israel ikke sier noe annet enn hva alle andre suverene stater sier, er åpenbart irrelevant. Poenget er at jødene ikke lenger fremstår som mennesker vi kan herse med, noe vi ikke kan akseptere. Vi tåler ikke jøder som forsvarer seg og er stolte av sin tro og sitt land.

Stadig flere peker på jødestaten Israel som årsaken til all elendighet, stadig flere politikere nekter å drøfte islams rolle for nasjonale og internasjonale konflikter og vi ser mennesker som vil bruke vold for å nå sine mål. Årets 1.mai var et eksempel på det meste. Hva utfallet av slike synspunkt blir er åpenbart, det er Holocaust på nytt, men denne gang iscenesatt av dem som hevder at de ikke er høyreekstreme, snarere tvert imot. Spørsmålet er om det spiller noen rolle hva de kaller seg, de minner uhyggelig om fortidens skygger, og resultatet av deres politikk blir det samme uansett hvem de hevder de er.

Ufrivillig ble jeg tilskuer til 1.mai toget i Stavanger. Jeg skulle en tur til sentrum og trodde at jeg skulle gå klar, men den gang ei.  Jeg ble kjørende bak prosesjonen uten mulighet til å komme vekk. Plutselig ser jeg et israelsk flagg lenger fremme. Jeg forstod ikke helt hva det gjorde der, var det noen tilskuere som ville protestere mot 1.mais anti-israelske slagside? Etter en liten stund forstod jeg at det var noen ungdommer som ville gå bakerst i toget med et israelsk flagg. Jeg kunne ikke annet enn å smile. Jeg forstod at dette ikke kunne være klarert med 1.mai.komiteen, men det luktet av herlig ungdommelig protestvilje.

Men så; uten noe forvarsel ser jeg flere ungdommer og eldre angripe Israel-sympatisørene. Det er en rystende opplevelse av politisk vold. Men mest av alt er det et sjokk med selvsyn å erfare hvilken provokasjon et enslig israelsk flagg kan fremstå som. Hatet lyste av angriperne, og det ble klart for alle hvilke midler som er tillatt i kampen for de røde.

Etter en stund fikk jeg snakket med en av de unge som var blitt angrepet. Det viste seg at han var fra Frpu og var synlig rystet etter episoden. Han kunne fortelle at de ble slått, sparket og fikk flagget ødelagt. 

Er det dette som er konsekvensen av rosetorget i Oslo? Er vold mot annerledes tenkende og politisk opposisjonelle fremtidens Norge? Er påstanden om mer demokrati og debatt egentlig bare et krav om demokrati på venstresidens premisser?

I vårt møte med islam er ytringsfriheten et av de første områdene som blir problematisert.  Ytringsfriheten blir kritisert på grunn av at den kan brukes til å krenke meningsmotstandere, eller fordi noen kan bli inspirert til å forfølge ytringer som tilkjennegir kritisk holdning til islam ut i det ekstreme. Vi er blitt skeptiske til karikaturer og negative karakteristikker, det skaper stereotyper hevdes det. Brenning av Koranen fremstilles som det verste man kan finne på, alt på grunn av muslimers voldelige reaksjoner. Men er hva konsekvensene av denne holdningen? Kan kostnadene bli større enn vi tror? Blir det noe igjen av den frie liberale rettsstaten vi så ofte hyller og dyrker?

 Karikaturen ovenfor er tegnet av Ragnvald Blix i 1943, og viser hva som ventet oss med et nytt år under nazismens regime. Ragnvald Blix er kjent for sine mange karikaturtegninger av nazismen og dens lederskap. Men selv om han bodde i Sverige, turte han ikke annet enn å tegne under pseudonymet Stig Höök. Selv for 70 år siden kunne det være farlig å bruke karikaturer som politisk virkemiddel.

Ragnvald Blix er imidlertid ikke den eneste som brukte satire og karikaturer som kampmiddel. Charlie Chaplins film, Diktatoren, er et fremragende eksempel på bruk av parodi i film, men også her var det motstand, i USA var det til dels sterke reaksjoner. Man måtte ikke tirre Hitler?

Bruk av karikaturer har altså en lang historie, f.eks gjorde Martin Luther og den katolske kirken begge utstrakt bruk av slike tegninger for å få frem sine poeng i den harde kampen under reformasjonen. Tegningene var ofte av en karakter som får vår tids karikaturer til å fremstå som de reneste glansbilder.



Ovenfor ser vi Luther presentert som djevelens sekkepipe. Men også Luther var knallhard mot pavedømmet. Under ser vi en tegning der paven og hans kardinaler presenteres som avføring fra djevelen selv.

Reaksjonene fra pavekirken lot ikke vente på seg, men Luther ga ikke opp av den grunn, og bør slik sett være en inspirasjon for vår tids aktivister.

I forbindelse med karikaturtegningene av Muhammed tok flere til orde for at tegningene ikke burde publiseres. Den vestlige verden må ikke møte islam med konfrontasjon var argumentet, og det kan nok forsvares, men ikke nødvendigvis. For hvorfor er det ingen som stiller det avgjørende spørsmålet: Hvem er det som konfronterer hvem? Kritikk av religion og politiske ideologier har lang tradisjon i Norge. Øverlands "Kristendom, den tiende landeplage", burde være velkjent, og som vist ovenfor har vi en lang tradisjon for latterliggjøring av motstandere, både politiske og teologiske. Når muslimer vil nekte oss i å publisere karikaturtegninger, er det et direkte angrep på denne tradisjonen, og forsvaret for den er også viktig.

Men ikke alle liker denne måten å kjempe eller å tenke på. Psykolog Gudrun Kolderup skrev for en tid tilbake i Vårt Land at vi må gå inn for dialog fremfor konfrontasjon (20.jan 2010) fordi "gjennom dialog vil vi kunne lære mer om både den andre og om oss selv." Men har dialogtilhengerne tenkt over at vi ikke trenger å lære mer om islam? Kan det være at vi har nok kunnskap om islam til å avvise kravet om dialog? Eller er det slik at dialog skal være virkemiddelet uansett motstander? Skal også staten velge et slikt virkemiddel?

For en avis er det forskjell å avvise trykking av tegningene og det å gå inn for dialog. Med å velge dialogen tar en et standpunkt i den verdikampen som foregår. Den aksepterer at også andre kan ha rett i de store spørsmålene. Men da er ikke lenger kristendommen sannheten, vår liberale rettsstat blir bare en fiksjon. En slik strategi finner jeg derfor problematisk. Man kan imidlertid avvise publisering, men stå fast på hva en mener om islam, da forfekter man ikke verdirelativismen, men står fast på at det finnes en sannhet. Som avis kan det derfor være riktig for f.eks Vårt Land å ikke trykke tegningene, men de bør forsvare alle som velger å gjøre det, og i den situasjonen andre aviser kom opp i, kunne nok en solidaritetsaksjon vært på sin plass.

Kristne vil nok hevde at vi er vi kalt til å leve i fred med våre medmennesker, der overbærenhet og tilgivelse er en dyd. De skal ikke sette noen i en posisjon som tvinger ham, ut fra en kulturell kontekst, å begå handlinger han i utgangspunktet ikke ønsker. Det kan derfor være galt for en kristen å tegne karikaturtegninger av Muhammed. På den annen side er det et aspekt med hensyn til islam vi ikke må glemme, og det er at islam ikke bare er en religion for enkeltindividet, men en religion med autoritære politiske ambisjoner for hele samfunnet. Bruk av karikaturtegninger og latterliggjøring kan derfor sees på som en politisk kamp, en kamp som er nødvendig for at friheten skal bevares, og i en slik kamp må vi være forberedt på motstand. Det er et aldri så lite paradoks at norske medier og politikere ikke forstår at voldelige reaksjoner på vestlig latterliggjøring er et bevis for at kampen er riktig, at islam i slike situasjoner avslører sitt sanne jeg. Også kristne må kunne delta i denne kampen, på samme måte som Luther kjempet mot paven.

Noen misliker offentliggjøring av karikaturtegninger fordi det fører til vold mot ikke-muslimer i muslimske land. Problemet med dette synspunktet er at vi lar andres umoralske valg bestemme våre egne handlinger. Det viktigste argumentet er imidlertid at vi ikke vet hvor det vil ende. Det er naivt å tro at voldelige reaksjoner bare vil gjelde latterliggjøring. Vi vet hvor vanskelig det er for konvertitter i muslimske land. I Egypt kan kirker ikke forholde seg til dem, de må leve i skjul. Hva gjør vi den dagen muslimer i Norge fremmer samme krav overfor oss? Vi vet at det å stå imot vil medføre fare for vold og overgrep. Hvorfor er det grunn til å tro at dagens dialogtilhengere vil forholde seg annerledes overfor islams holdning til apostasi enn til latterliggjøring?

De samme argumentene som brukes om karikaturene brukes stadig oftere også om ytringer. Stadig flere bruker begrepet ytringsansvar. Lars Gule skrev i et innlegg på Verdidebatt at:

«For hvis det som blir ytret er hatefullt, menneskeverdskrenkende, alarmistisk, konspirasjonsteoretisk og/eller aggressivt i sin form og sitt innhold, så kan dette lede til ganske så konkrete overgrep og uhyggelige handlinger.»

Videre sier Gule at:

«Å kreve at den som yterer seg utviser ytringsansvar, har intet med sensur og/eller knebling å gjøre. For selve kravet om å utvise slikt ansvar, er samtidig å stille noen til ansvar for deres ytringer.»

Lars Gule forståelse av begrepet ytringsansvar er interessant, for hva innebærer egentlig ytringsansvar? Gule er opptatt av at ytringer kan føre til handlinger, men ser åpenbart bare for seg ytringer som kan plasseres på poltikkens høyre fløy. Men det blir en smule selvmotsigende. For alle holdninger kan føre til og forsvares med ekstreme midler. Hva med den farlige aksjonen mot monstermaster i Hardangerfjorden? Var de som konstruerte begrepet monstermast ansvarlig for påfølgende aksjoner? For det begrepet er jo både ekstremt og aggressivt. Skal ikke marxistene få ytre det de vil fordi revolusjon kan bli en konsekvens? Eller hva med alle angrep på konservative kristne? Det snakkes aldri om ytringsansvar i slike situasjoner.

Gule hevder at de som ytrer seg mot islam og det flerkulturelle samfunnet skal tåle å bli kritisert. Men hvem av kritikerne har motsatt seg det? Det Gule gjør, er at han konstruerer en kobling mellom ytringene og handlinger som fungerer som et redskap i en politisk kamp. Hans påstand om at det handler om å imøtegå kritikk er oppkonstruert. Det har aldri vært et problem.

Tenk etter, så tror jeg de fleste ser hvor dagens tilhengere av ytringsansvar vil.

Begrepet ytringsansvar er en konstruksjon som viser avsenders autoritære tilbøyeligheter, der formålet ikke er å oppfordre til debatt og forsvar for en samfunnsform. Nei, det er å umuliggjøre diskusjon om vår tids store utfordringer. Dersom debattanter skal ta hensyn til mulige reaksjoner både hos motstandere og hos ekstreme meningsfeller, ja, da ha vi forkastet friheten fordi kostnaden blir for høy, vi underkaster oss det autoritære vi ønsker å bekjempe.

Men la oss gå til staten, Hva bør staten gjøre i møte med utsagn og handlinger som opprører muslimer, for når det komme til stykket, er det muslimer som er problemet.

Problemene oppstår når vi venter på hva staten skal gjøre i situasjoner der ytringer medfører kostnader. Mange personer ønsker ikke å fornærme eller håne andres religiøse overbevisning og mener at det fra et etisk ståsted er galt for dem å opptre slik. En slik holdning er selvfølgelig helt i orden. Men skal staten opptre som et enkeltindivid? Hvilken etikk skal den legge til grunn for sine valg? Altfor ofte hører vi mennesker som vil at den individuelle etikken også skal være statens etikk, men da blander vi to ulike verdener, og det blir feil. Staten skal ikke tilgi. Staten skal straffe lovbryterne. Staten skal ikke beskytte noen mot krenkelse, staten skal i ytringsfrihetens navn beskytte dem som krenker. Og de som reagerer på krenkelse med vold, har vist at de ikke hører hjemme i en liberal fri rettsstat. Det er statens oppgave å straffe dem. Staten skal ikke beskytte dem mot de krenkelser de mener seg forulempet av. Staten skal ikke la seg styre av sentimentalt føleri, der øyeblikkets gode følelse er normen for hva som er riktig. Staten må bygges på en moral, ikke et lappeteppe av ulike oppfatninger og lovbud. Å akseptere at innbyggerne velger ulike rettsoppfatninger fører til anarki, lovløshet og oppløsning av samfunnets strukturer.  Staten kan ikke akseptere at noen vil leve etter en tro som forutsetter drap på meningsmotstandere. Det var ikke for ingenting at kristendommen ble innført med makt. Det var ikke for å frelse mennesker, det var for å sikre staten en objektiv sannhet som plattform for videre lovgivning og nasjonsbygging.

En stat kan ikke både beskytte dem som på ulik måte kritiserer islam, på samme tid som den beskytter muslimer som går inn for å ta livet av kritikerne. Staten kan ikke ha en slik schizofren holdning til rett og galt.  Men da vil nok noen si at en slik kritikk også vil ramme marxistene. Skal vi ikke tillate dem å argumentere for revolusjon? Deres holdning til vår oppfattelse av rett og galt bryter, som islam, med grunnleggende liberale verdier. Ja, det er riktig, men det er en avgjørende forskjell på marxister og muslimer. Marxister arbeider for revolusjon, mens muslimer som demonstrerer mot Koranbrennere eller gitte karikaturtegnere lever etter sine idealer i det øyeblikket de demonstrerer. De lever allerede i et parallellsamfunn, sharia definerer rammene for deres liv. Nå har vi også hatt enkelte marxistiske grupper som har opptrådt på samme måte, som f.eks tyske RAF, men da har samfunnet motarbeidet dem med alle midler, noe vi ikke kan si om de muslimske demonstrantene utenfor Stortinget.

Luthers kamp mot pavekirken var en sterkt medvirkende årsak til den senere oppløsning av det tysk-romerske keiserriket, det bør være et tankekors for de som aksepterer en utvikling av et muslimsk parallell-samfunn i den vestlige verden.   

Å akseptere kravet om ytringsansvar er det samme som å gi opp kampen mot autoritære krefter som bruker motstand som unnskyldning for overgrep og vold. Friheten har aldri vært gratis, den har mennesket alltid måtte kjempe for.

Vårt Land har på lederplass i dag, 29 februar, en analyse av Krfs alternativer før valget i 2013, og den analysen er interessant, for her er det kun partitaktiske hensyn som teller.

I følge Vårt Land vil Krf «male seg opp i et hjørne med å velge samarbeidsretning nå. Høybråtens analyse viser at det ikke er så åpenbart hva som er riktig. Da er det langt bedre for Krf å holde alle muligheter åpne til etter valget i 2013».

Fra et demokratiteoretisk ståsted er dette en svært betenkelig strategi. Karl Popper, en av den nyere tids store politiske teoretikere, sa at demokratiets viktigste funksjon var å skape en mulighet til å kaste makthaverne. Alle andre hensyn kom i annen rekke, og valgmodellen burde utformes med dette perspektivet for øye.

Men hva er det så Vårt Land sier? Jo, de hevder at Krf skal gå til valg uten å gi velgerne beskjed om partiet er villig til å felle regjeringen eller ei. Men hva er da demokratiet? Hvorfor skal vi da stemme Krf? For å gi sentrale personer i partiet en mulighet til karrierer innenfor en ny regjering, muligens bestående av gamle regjeringspartier? Ja, det er jo faktisk en mulighet for at regjeringen kan tape valget i 2013, men fortsette med makten fordi Krf kommer på vippepunktet og sikrer den videre liv med sin deltakelse, og det med et utgangspunkt der svært mange av Krfs velgere ønsker noe annet. Et demokratisk valg handler først og fremst om å kaste eller beholde den sittende regjeringen, men Vårt Land synes åpenbart noe annet.

Har Vårt Land tenkt over om et slikt scenario er tilfredsstillende ut fra et demokratiteoretisk ståsted? I politikken kalles slikt ofte for en hestehandel. Spørsmålet er om det ikke burde kalles for politisk korrupsjon. Velgerne har krav på å få vite hvilket alternativ partiet går for, noe annet er politisk uredelig.

Et annet, men kanskje ikke så viktig poeng, er hensynet til partiets tillitsvalgte og valgkampmedarbeidere. Hvor mange av dem tror Vårt Land finner det tilfredsstillende å si til velgerne at regjeringsalternativet ikke er relevant, men at det er kjøpslåingen etterpå som skal avgjøre valget av partner? Igjen, for et parti som snakker varmt om behovet for trofasthet og tillit, er den strategien Vårt Land foreslår kun egnet til å skape mistillit og usikkerhet.

Krf står seg på å gjøre det klart hvem de foretrekker skal ha regjeringsmakt, om de nødvendigvis behøver å sitte i den, det er et annet spørsmål, da kan kjøpslåingen komme inn i bildet.

Skal Krf samarbeide med venstre- eller høyresiden? I følge Dagfinn Høybråten bør Krf ikke bare ser til høyresiden, Ap er ifølge ham et like godt alternativ. Høybråten ser spesielt på abort- og ekteskapsloven, og peker på den siste tids utvikling, der høyresiden har vist en negativ utvikling, sett fra Krfs ståsted. Men da blir spørsmålet: Er høyresidens standpunkt i verdispørsmålene en naturlig konsekvens av den ideologien de sier de forfekter, eller er de et resultat av tidsåndens populisme? Og hva med Ap, hvor henter de sine argumenter i verdikampen?

Kristin Clement synes å kjempe en ensom kamp i Høyre for fastleger som ønsker å reservere seg mot å henvise pasienter til abort. Bent Høie er blant dem som finner konservative legers kamp som et hinder og begrensning av individets rett til å realisere seg selv. Høie forfekter dermed en liberalisme uten kontakt med ideologiens grunnverdier, nemlig at individet ikke har rett til å realisere seg selv på bekostning av sine medmennesker. Men det er ikke bare i abortkampen Høyre viser sin manglende forståelse for klassisk liberalisme, vi så det ikke minst i forbindelse med den nye ekteskapsloven, der Høyres innsats resulterte i en lov så selvmotsigende at det knapt er mulig.

Klassisk liberalisme har alltid tatt utgangspunkt i individet og dets rett til beskyttelse og likeverd når praktisk politikk skal utformes. Liberalismen har ikke anerkjent ønsker som forutsetter bruk av en annen for å bli realisert, men det er kampen for slike ønsker som kjennetegner dagens liberale, og som får dem til å fremstå som skyggene av ideologier de til daglig forakter. For dagens abortlov og ekteskapslov handler i prinsippet om en eneste ting; tillatelse til enten å drepe eller å skape liv på statens bekostning eller velsignelse. Barna, de har ingen stemmerett, selv om de absolutt er part i saken.

Høies argumentasjon for individets frihet i forbindelse med abort er problematisk ut fra to forhold.  For det første har Høie en stor utfordring med hensyn til fosterets rettsvern, for det andre smaker det ikke godt når en Høyrepolitiker forholder seg til begrepet lovlig slik Høie gjør.

Nå kan selvsagt Høie argumentere med at fostre ikke er liv, men alle vet at den argumentasjonen kun er ment til indremedisinsk bruk. Vi vet alle hva en abort er, da er det langt mer redelig å innrømme at en er villig til å ta livet av ufødte barn for den årsaken en finner passende.  Og for et parti som Høyre, der reservasjonsretten til partiets valgte Stortingsrepresentanter i samvittighetssaker har lang tradisjon, er det en underlig opplevelse å lese Høies forståelse av det moralske dilemmaet med abort. Å skille mellom det å henvise til abort, og det å utføre abort, er en krevende øvelse, og Høie står da også til stryk, det blir søkt, uten troverdighet.

Men Høie er mer opptatt av pasienten ( Når ble en abortsøker pasient? Er graviditet en sykdom?) og hennes rett til å få det som hun vil. At hun bruker både det ufødte barnet og helsevesenet for å realisere sine ønsker, er åpenbart uvesentlig for ham og det moderne liberale samfunnet.  Hos Høie har barnet kun en instrumentell funksjon, der spørsmålet er hva det kan bidra med av lykke til den vordende mor. Barnet blir et redskap for morens videre liv, på samme måte som legen blir det, og på samme måte som barnet kan fjernes, vil nå Høie fjerne de legene som ikke vil støtte abortloven.  Da er det ikke lenger liberalisme, det er det stikk motsatte, det er et samfunn som tillater at forsvarsløse mennesker gjøres om til redskaper for andres lykke. Hva en til slutt velger å kalle det, er uinteressant, liberalt er det uansett ikke.

Et like stort problem for Høie, og alle som trodde at partiet Høyre hadde en gjennomtenkt forståelse av den liberale rettsstaten, er oppfattelsen av begrepet lovlig, og hva det har å si for hva som er moralsk akseptabelt. For det har aldri vært slik at det som er lovlig nødvendigvis er moralsk akseptabelt, snarere tvert imot. Raselovene ga i sin tid muligheten til mange lovlige overgrep mot jødene, men de ble ikke moralsk akseptable av den grunn. Men for Høie er det av avgjørende betydning at tilbudet om abort er lovpålagt. Man kan jo begynne å lure hva som skjer den dagen vi får et lovpålagt tilbud om aktiv dødshjelp.

Liberalismen er ingen enkel ideologi å ha som ideologisk plattform. Å stå imot alle gode ønsker, som når det kommer til stykket forutsetter at noen må stille opp for å tilfredsstille disse, fører til anklager om både diskriminering og overgrep, men slike anklager gjør ikke ettergivenhet moralsk akseptabelt, snarere tvert imot. For Krf bør det derfor være lettere å argumentere overfor Høyre i viktige verdispørsmål, enn det vi opplever overfor Ap. Aps standpunkt i abort og livssynsspørsmål er en direkte konsekvens av deres materialistiske arv, og det å snu i disse spørsmålene vil åpenbart innebære et langt større nederlag enn for Høyre. I Høyre er det mange nok som vet at det de har vært med på ikke er gangbar liberal eller konservativ politikk. Det Høybråten kaller verdisviket i på høyresiden, er egentlig et ideologisk svik. Vi ser det godt i spørsmålet om surrogati. Her har mange i Høyre vært negative til å åpne opp for en slik praksis, der blant annet Bent Høie har vært en aktiv debattant. Det interessante er at Høie i denne debatten bruker argumenter han ikke aksepterer i debatten om kunstig befruktning til lesbiske.

Det viktigste argumentet for Krf til å velge høyresiden, bør imidlertid være at dagens politikk har retning mot det autoritære, der samfunnets viktigste oppgave blir å tilfredsstille enkeltindividets lyster til enhver tid, uansett hvor mye disse lystene forutsetter bruk av uskyldige tredjepersoner. En slik utvikling tror jeg høyresiden har størst motstand mot, for venstresiden er det imidlertid veien til det forjettede land.

Under 1VK ble ca 1,5 millioner armenere fordrevet ut av Tyrkia og drept, en tragedie som stadig vekker sterke politiske reaksjoner. Tyrkia nekter for at det var et folkemord, mens flere land har lovfestet at det var et folkemord som fant sted, noe som stadig fører til diplomatiske kriser mellom Tyrkia og de statene som forholder seg til det som fant sted som folkemord.

Det er viktig å være klar over at Tyrkia ikke alltid har vært Tyrkia. Frem til ca. 1000 tallet e.Kr var dagens Tyrkia en del av antikkens Øst-Romerriket, dvs den greske delen av det gamle Romerriket. Etterhvert som tyrkerne invaderte Bysants, ble de opprinelige folkeslagene underlagt tyrkisk herredømme. Dette ble fullført i 1453, da Konstantinopel falt, og tyrkerne overtok det meste av det gamle Bysants.

I det nye tyrkiske riket var det flere folkeslag, der grekere, armenere og kurdere var blant de viktigste. På Balkan var det selvsagt de samme folkeslagene som vi finner i dag, men la oss først og fremst se på de som levde i det som i dag er Tyrkia. I dagens Tyrkia var det millioner av grekere, armenere og kurdere, og spesielt kristne grupper var utsatt for overgrep frem til etableringen av det nye Tyrkia. Da vokste det frem en tyrkisk nasjonalisme som gikk sterkt ut over grekere og armenere. Grekerne ble på begynnelsen av 1920-tallet utvist av riket, mens armenerne ble utsatt for folkemord, noe den vedlagte kommentaren dokumenterer. Tyrkias nasjonalisme kjenner nesten ingen grenser, noe kurderne opplever stadig.

Dere kan også lese mer om folkemordet på armenerne her.

På NRK nett-tv er det mulig å se en dokumentar om en armensk kvinne som prøver å forstå sin farmors historie. Farmoren ble sammen med sin familie fordrevet og måtte leve blant muslimer i flere år. Skjebnen til de armenske jentene som overlevde deportasjonene kunne være redselsfulle. Ofte ble de kidnappet av kurdere, arabere eller tyrkere, der resultatet var et liv i slaveri, enten som koner eller prostituerte.

Dokumentaren anbefales på det varmeste. Se den her.

På lørdag viste NRK dokumentaren Legenes krig, en dokumentar om legestudenten Elling Kvamme som sammen med 644 andre studenter ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland under 2VK. Dokumentaren gir oss en rystende beretning om den tyske legestandens samarbeid med nazi-regimet før og under 2VK. De norske legestudentene skulle i Tyskland indoktrineres i et menneskesyn der raselære og forakt for svakhet var bærende elementer. Dokumentaren er tilgjengelig på NRK-nett tv, og anbefales på det varmeste.

Tysklands utryddelse av jødene er velkjent historie, men at landet lenge før krigen startet systematisk utrenskning av medisinsk sett uønskede mennesker er ikke like kjent. Totalt ble over 200 000 psykisk utviklingshemmede, psykiatriske pasienter og andre med lidelser det nazistiske samfunnet mislikte drept. Men det var ikke SS eller politiet som gjorde jobben, det var tyske leger, leger som var velvillige hjelpere i realiseringen av Hitlers drøm om den rene ariske rasen. Og det var ikke vanskelig for Hitler-Tyskland å finne leger til å hjelpe dem. Over 45 % av alle leger sluttet seg til nazi-partiet, langt flere enn for eksempel lærere. Pasientene ble drept i gasskamre på sykehus og videre kremert der. Familiene fikk så falske dødsattester med dødsårsaker som var mest sannsynlige etter ofrenes alder og fysiske tilstand. Etter krigen ble ingen straffet for dette, Nürnberg-domstolen anså disse forholdene for å være interne tyske forhold.

Vårt Land 20. februar 2012: Siri Fuglem Berg har et av sterkeste innleggene som noensinne er satt på trykk i avisens debattsider. Hennes opplevelse av helsevesenet som gravid og bærer av et barn med diagnosen trisomi 18 er uhyggelig lesing, og av en eller annen grunn er jeg tilbake i lørdagens dokumentar. Her er det leger uten medfølelse for svakhet, kun med øye for instrumentell nytte.  For legene hun møter har bare ett svar til hennes situasjon, og det er abort. Utsagn som at hun påfører sin familie påkjenning ved å bære frem et liv med svær funksjonshemming og sykehusenes manglende evne til å støtte henne i hennes valg, vitner om et helsevesen i moralsk oppløsning.

Innlegget er også lagt ut på Verdidebatt med påfølgende refleksjoner.

Alle autoritære regimer må ha sine velvillige medhjelpere. Verken Stalin, Mao eller Hitler ville klart å utrydde millioner alene. I dag er det ikke slik at staten gir ordre om hvem som skal drepes, og det blir selvfølgelig feil å sammenligne det med klassiske totalitære regimer, men den teknologiske utviklingen og dyrkingen av individets frihet, skaper et samfunn der skrøpelighet og annerledeshet blir som sand i et velsmurt maskineri. Uten nødvendigvis å være klar over det, blir mange av vår tids leger bærer av de samme holdninger som Elling Kvamme møtte hos høyt aktede medisinprofessorer i Nazi-Tyskland. Døden blir et selvsagt redskap i møte med det uønskede, og når denne holdningen blir institusjonalisert i en slik grad som Siri Fuglem Berg kan vitne om, ja, da er det på tide at vi setter de rette merkelappene på de som gjør dette mulig. Uten legenes aktive medvirkning vil ikke det som Siri Fuglem Berg opplevde skjedd.  For Fuglem Berg viser oss hva en liberal abortlov fører til; den fører til et system som ikke tar utgangspunkt i en kvinnes ønske, nei, den skaper en holdning hos legestanden som igjen overfører sine holdninger til pasientene.

Abortloven skaper normer svært få forutså i utgangspunktet, normer det er vanskelig å stå i mot, både blant helsepersonell og gravide. Jeg er ganske sikker at ingen ønsket et system som det Fuglem Berg beskriver, men problemet med en liberal abortlov er at den lar helsevesenet selv forme moralen, og det er ikke vanskelig i ettertid å se at dagens situasjon blir en uunngåelig konsekvens av dette. At det er aborttilhengere som administrer loven blir en selvfølge, og da blir motstanden mot liberal abortpraksis nødt til å bli den tapende part.

De velvillige som lar seg forme av tidsånden, finnes i alle samfunn til alle tider, Norge er ikke noe unntak, men moralen er den samme, om det er tyske professorer under 2VK, eller leger i Norge i 2012.